*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 8. juni 2011

Pålandsvind




Faren min var egentlig litt av en finsnekker, til ikke å være det. Og en ganske brukbar organist, til egentlig ikke å være det heller. Og bevares, han var en ganske flink bonde også, når han måtte være det. Og det måtte han jo, store deler av sitt liv. Og så langt jeg kan huske tilbake var han alltid en veldig god far.

Men det jeg skulle si var at han var flink til å arbeide med tre. Og i sin grønne ungdom hadde han laget en stor seilbåtmodell som jeg hadde stående på gutterommet mitt. Den var svært forseggjort med taljer støpt i bly, rigg og seilføring, ror og en romluke som en kunne åpne. Og den hadde seilekjøl med bly i bunnen. Den var ikke bare fin, den kunne seile på ordentlig. Det hadde storebroren min fortalt.

En dag jeg og nabogutten satt og kjedet oss på rommet mitt ville jeg se om det stemte. Det var tidlig vår, så det var ennå ingen som hadde lagt robåter bortpå i hamna. Men det var pålandsvind, så det kunne jo ikke gå galt hvis en lot den seile mellom de to oddene som dannet innseglingen til naustene. Foreldrene mine hvilte middag, så jeg så ingen grunn til å forstyrre dem med vårt forehavende eller kaste bort tiden med unødig venting på at de skulle stå opp. Vi listet oss ned trappa med båten, sprang ned i fjæra og lot den gli ut mellom tangsteinene på den ene odden. Den la seg svakt over og seilte rakt av gårde mot den andre siden. Det var et flott syn, og jeg var stolt over mitt eget vågemot og av å være sønnen til en som hadde laget en slik vakker skute. 



Men helt rakt seilte den ikke, selv om roret var låst fast. Den la seg litt opp mot vinden, og måpende så vi at den akkurat sneiet forbi odden på motsatt side og fortsatte sin stolte ferd. Neste odde stakk heldigvis mye lenger ut. Så vi sprang som harer for ikke å miste den av syne og for å kunne ta den imot når den landet i fjæresteinene. Det frisknet til med vinden, men fortsatt var det pålandsvind. Vi trodde knapt det vi så. Den seilte langs land, langs hele den lange odden. Vi løp enda lengre ut. Den hivende pusten vår og den salte vinden i øynene. Vi så den segle fra oss, som var den styrt av et spøkelse. Vestover bar det, mot åpne havet, og med frisk bør. Et fortvilt vakkert skue var det. 



Det var min fars ungdom som seilte vekk, den ble til en prikk vi bare ante mot horisonten. Og nå vandret hans foretaksomme yngstemann slukøret hjem for å fortelle om miseren. Det var blitt for sent med alt sammen, båten var for langt vekk til at vi kunne nå den igjen med en robåt som stod i naustet. Det var ikke til å tro. Det hadde ikke vart mange minuttene å miste det som faren min nok sikkert hadde brukt mange dager på å bygge. Det var ikke meningen. Faren min skjønte det, han ble ikke sint. Kanskje bare en anelse skuffet, noe han gjorde sitt beste for å skjule. Men jeg vil gjerne få si det igjen, selv om sikkert ingen hører: Det var virkelig ikke meningen. 

En av de siste samtalene jeg hadde med faren min som jeg husker noe av fant sted i bilen vår. Han skysset meg til kaia, jeg hadde begynt som kelner på Hurtigruta og skulle på jobb. Jeg forsøkte å forklare hvorfor jeg ikke trodde jeg kunne drive gården til jeg ble pensjonist. Det var jo ikke sånn vi hadde tenkt det da jeg og kona begynte for et kvart århundre siden. Men det var nå sånn det var blitt. ”Eller synes du at vi skulle satset på ny frisk nå og pådratt oss gjeld til ørene, slik at gården eventuelt kunne være et drivverdig bruk om 20 år?”, spurte jeg. ”Nei, slett ikke”, svarte han. Jeg tror vi så ganske likt og usentimentalt på den tingen, men det gjorde utrolig godt å høre det så klart og direkte fra hans munn.


Ottar Normann, Hilmar Andorsen, Fredrik Fredriksen, min far


Vi snakket om det med å bli viklet inn i et yrke og om å hoppe ut av det mens en ennå kunne. Han hadde så nær valgt en annen vei, fortalte han. De hadde fått tilbud om å skyte inn penger i bruket på båten han var sesongmannskap på. ”Da hadde jeg vel blitt fisker”, sa han. Vi var nok begge glade for at han ikke hadde valgt den veien og at han i stedet fikk være så mye sammen med oss ungene. Faren min skjønte godt at jeg nå valgte en ny jobb, han ble ikke sint. Kanskje bare en anelse skuffet, noe han gjorde sitt beste for å skjule. Så var vi framme ved kaia, og jeg seilte av gårde for å bli borte i nye tre uker.

Da jeg kom tilbake var det blitt vår, det var konfirmasjon og stor festivitas for vår yngste datter. Faren min fikk oppleve det, vi og alle som stod rundt og beundret henne fikk oppleve det, verden var et kort øyeblikk aldeles som den skulle være. Og godt er det å ha opplevd slikt, for ingen ting skal jo vare. Ei uke etter konfirmasjonen var jeg om bord igjen. Mye hadde skjedd på kort tid. Det er ikke så lett å skulle møte alle passasjerenes blikk to dager etter at man har fulgt sin far til graven. Men det gikk merkelig bra.


En dag dro jeg kjensel på en gjeng pensjonister som hadde kommet ombord. Jeg gikk bort til bordet for å ta opp bestilling. ”Det e jo han Ivar” sa de til hverandre. ”Kjenner du han ikke igjen?” sa en av dem utfordrende til den andre, og følte seg vel riktig så oppegående og à jour. ”Nei ikkje av utseende”, svarte han, ”men nu som e høyr han prat så høyr e jo at det er sønn hass Fredrik.” Så sa han stille, liksom henvendt til seg selv: ”Ja e og han Fredrik vi skulle jo dele lugar i lag på dean turen. Men så la han jo ut på ei ganske anna reise”. Tiden holdt pusten et øyeblikk. Vi andre også.

Det var flott utsikt i spisesalen, og stillheten varte ikke lenge. De gamle pratet omrømt om hvor luksuriøst man kunne seile langs kysten nå for tiden. Flere av dem hadde i likhet med faren min vært mannskap på farkoster av langt mer beskjeden sort, hvor de ikke akkurat ble oppvartet av kelnere. De hadde som ham gledet seg lenge til denne reisen, hvor de kunne gå i finstasen og kanskje kjenne igjen gamle farvann.
Jeg kan ikke huske hvilken havn vi la ut fra. Samme kan det være. Men det var solgangsbris og pålandsvind. Og på styrbord side kunne en se byen bli til en prikk i det fjerne.

Ivar Bakke  

Ingen kommentarer: