*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 29. juli 2012

Historiske ettervirkninger av 30-tallet – ekspansiv krisepolitikk som common sense.



Hvor viktig var de konkrete tiltakene som ble satt ut i livet i Norge? Noe som utvilsomt spilte en stor positiv rolle var hovedavtalen mellom LO og arbeidsgivernes organisasjon NAF av 1935. Den sørget for arbeidsfred og fravær av ødeleggende konflikter som tidligere hadde skapt enormt produksjonstap og arbeidsledighet. Kapitalismens grunnleggende interessekonflikt mellom arbeidskraft og arbeidskjøper ble ikke “opphevet” ved revolusjon, men i stedet lyktes det sosialdemokratene å begrense konfliktene gjennom gjensidig aksepterte prosedyrer og institusjoner. Fagbevegelsen ble ikke lenger noe man på fra borgerlig side ønsket å bekjempe eksistensen av, men en motpart man inngikk forpliktende avtaler med. Konflikten mellom arbeid og kapital ble tilspisset av krisen, og konfliktene forsterket krisen ytterligere. Man kan vanskelig overvurdere betydningen av at disse konfliktene nå ble brakt til opphør gjennom institusjoner og avtaler som har blitt stående fram til denne dag. Flere kom i arbeid. Antallet sysselsatte økte med vel 160 000 i perioden 1930-39. Industri (inklusive bygg og arbeid) sysselsatte 70 000 flere i 1939 enn i 1930, i jordbruk og fiske var tallene henholdsvis 18 000og 16 000 Kjøpekraften steg i hele perioden for de som hadde arbeid, og dette skaffet ca. 30 000 arbeidsplasser innen handel. Om dette synes det å herske enighet, enn så lenge. Men nyere estimat av antallet arbeidsledige har trukket de læreboksannheter jeg har lest i tvil. Ledigheten var aldri stort høyere enn 10 % - hvis vi skal tro siviløkonomen og økonomihistoriker Ola Honningdal Grytten som har forsket på emnet. (Arbeidsledighetens omfang i mellomkrigstiden, Historisk tidsskrift nr3 1992.)
Men hvorfor gikk krisen over? Her opphører konsensusen for alvor. Bunnen av krisen ble i de fleste land nådd omkring 1932/33. Vendepunktet kom altså før man hadde drevet noen ekspansiv statlig politikk i form av nødsarbeid eller opprustning. Berge Furre skriver i 1971-utgaven av sitt oversiktsverk om perioden (Norsk Historie 1905-1940, Samlaget 1971) at det var oppgangskonjunkturer i utlandet som dro landet ut av krisen. Så melder Francis Sejersted seg på banen etter å ha gjenoppdaget Joseph Schumpeter og hans begrep “kreativ destruksjon”, som knytter forklaringen til at nye arbeidsplasser oppstod på ruinene av det gamle gjennom entreprenørskap i det små. Furre kuttet ut sin gamle forklaring om eksport og utenlandsk etterspørsel og integrerer Sejersteds teori i senere utgaver av sin bok.  Så følger ny forskning som fra andre historikere som igjen synes å mene at det var det internasjonale oppsvinget som i stort monn sørget for at krisen gikk over.
Var regjeringens tiltak viktige som årsak til nedgangen i arbeidsledigheten? Hans Fredrik Dahl mener det er misvisende sosialistisk agitasjon. Historikeren Rolf Danielsen skriver at “DNA ga i virkeligheten Keynesianismen på båten i 1935 [...] Begivenhetene i 1935 var et gjennombrudd for en sentrumstendens, mer enn et regimeskifte i norsk politikk”. Eller det som senere skulle bli det politiske sentrum kanskje? Var Hitlers ekspansive, lånefinansierte politikk viktigere for norsk sysselsetting enn Nygaardsvold-regjeringens tiltak - som ikke økte nasjonalgjelden - gitt at Tyskland var Europas industrielle lokomotiv, og at den (slik sett) positive virkningen av oppsvinget førte til oppsving også her i landet? Sikker viten synes å være utenfor rekkevidde. 



Det som påvirker verdensøkonomien, består av mange ulike parameter som i sin tur påvirker hverandre gjensidig i et samspill som er mer komplisert enn blandingsforholdet i en kakeoppskrift. En kan påpeke hvilke tendenser de bidrar til, men knapt hvor stor rolle de spilte. Det vanskeliggjør den historiske analysen av krisens årsak og virkninger. Det er vanskelig skille mellom hva som er sammenfall av fenomener i tid og det en kan kalle kausalitetskjeder.

Det som imidlertid er et mentalitetshistorisk faktum, er en bred konsensus om at det er et moralsk imperativ å forhindre økonomiske kriser og krakk som kan lede til massearbeidsløshet – og at dette er mulig å få til gjennom koordinert offentlig innsats. “Vi er alle sosialdemokrater, hevdet Einar Førde. Hans svenske kollega Herbert Tingsten mente at etterkrigstiden hadde gått “Från ideer til idyll.


Denne konsensus ble først for alvor utfordret av 80-tallets neoliberale bølge med fornyet tro på markedets usynlige hånd som den beste regulator. 


I historien er det vel bare forandringens lov som er evig. I traderingen av 30-tallets historie har faghistorikerne spilt annenfiolin. De har dessuten vært ytterst varsomme med å utmynte entydige “historiske lærdommer”. Derimot har partipresse og politikere ikke nølt med å bruke 30-åra som et uuttømmelig reservoar for mer eller mindre haltende analogier til aktuelle stridstema. Hittil har overgangen fra å tenke statsøkonomisk til å tenke nasjonaløkonomisk holdt stand som en internasjonal og varig virkning av 30-tallets krise. Men bekjempelsen av krisens virkninger kom i Skandinavia også til å sette andre varige spor, og de er ikke mindre viktige.
Velferdsstaten på tegnebrettet – ekspertenes inntogsmarsj.
De dristige pionerårene for det som senere ble “den skandinaviske modellen” står for mange som sosialdemokratiets “finest hour”. Oppbygningen av velferdsstaten skulle etter krigen bli en kamp hvor alle politiske partier sparket ballen i retning av samme mål. Men på 30-tallet ble velferdstiltak av ulik teoretisk opprinnelse – mange av dem fra Venstre - utarbeidet av Arbeiderpartiet, som også rakk å realisere flere av dem. Noe av det som skiller det som etter hvert ble den skandinaviske velferdsmodellen fra den kontinentale “sosialforsikringsmodellen”, er dens universalisme: det dreier seg om ordninger som ikke bare skulle fange opp et antall “verdige trengende”, men hele befolkningen i form av kollektive sivile rettigheter relativt uavhengig av inntekt eller faktiske behov.
Den sosiale nød var stor. I 1935 mottok 158 000 “hovedpersoner” forsorgsstøtte, mot 20 000 i 1920.(NOS 245.s 578). Ondets rot var arbeidsledigheten, så hovedmålet var å bekjempe den økonomiske krisen. Forfatterne av “En norsk 3-årsplan” var skeptiske til det som for mange i partiet var en merkesak, utbyggingen av trygdene. De fremmet ikke økonomisk vekst og måtte på kort sikt vente: “Utbyggingen av socialtrygden må tre i bakgrunnen”, het det, for den oppgave å “sette hele folket i arbeid”. Men på lang sikt hadde man langt videre ambisjoner. Noe av det første Arbeiderpartiet gjorde da det kom til makten i 1935, var å oppnevne en Sosiallovkomite som skulle ta opp arbeidet med trygdeordningene. Det gjeldende syn var at man måtte kombinere velferdspolitikk med motkonjunkturpolitikk i form av f.eks. boligbygging. Man involverte eksperter innen ulike profesjoner og startet en stor innsamling av data. Man koblet sammen ulike problem; synkende barnetall, boligspørsmålet, helse og ernæring. 

Det viktigste handlingsprogrammet ble utformet i Sverige gjennom Alva og Gunnar Myrdals bok Kris i befolkningsfrågan.  Det var en blanding av befolkningsanalyse, levekårsundersøkelse og forslag til løsninger. Resepten var å lette barnefamilienes byrder i form av tjenester: Daghjeminstitusjoner, skolehelsetjenester, skolemåltid og ved en differensiert subsidiering av matvarer og boliger. Dette var den såkalte naturallinjen i sosialpolitikken, og var et alternativ til trygdelinjen. Dette forslaget ble tatt opp av venstreøkonomen Getz Wold i debatten om barnetrygd i Norge. Barnetrygdkomiteens forslag kom i 1937, flertallets hovedforslag ble fortsatt barnetrygd til alle, selv om man også ytret fromme ønsker om naturalytelser til barnefamiliene i tillegg til kontanter. Ekspertene var ikke begeistret. Dette var ikke den moderne, helhetlige politikk. Man burde satse på naturallinjen, det var til fordel for barnefamiliene og traff dem som hadde størst behov. Dernest kunne man gjennom naturallinjen styre forbruket “etter de synsmåter samfunnet finner rasjonelle”. Og hva var rasjonelt? Det var å gi bidrag til kostholdet “under hensyntagen til ernæringsfysiologiens resultater”. Og for å slå to fluer i et smekk; vitenskapens ernæringsfysiologiske krav “faller sammen med de tiltak som er ønskelige av jordbrukspolitiske grunner”. Det ga mulighet for “et samvirke mellom socialpolitisk, økonomisk, medisinsk og jordbrukspolitisk sakkunnskap” Nøkkelbegrepet her er sakkunnskap – som formentlig stod over politikken. Johan Vogt beskrev sosialpolitikken som et “koordinerende ledd av en samlet plan”. 


Sosial nød og dårlige arvebærere.

En viktig debatt som raste i 20- og 30-årene, var debatten om “rasehygiene”. Stikkordsmessig kan man si at sosialdemokratene betonte oppvekstmiljøet som årsak til ulike skolefaglige prestasjoner og ønsket å gjøre noe via skole- og sosialpolitikk. På høyresiden var det en mer eller mindre utvannet sosialdarwinisme som rådde grunnen. De lavere klasser var lavere nettopp fordi de var dårligst utrustet. Men det finnes aktører på venstresiden som nyanserer en slik forenklet inndeling. En sentral debattant var Karl Evang. I 1938 ble han utnevnt som direktør for Medisinaldirektoratet. Hans bok “Rasepolitikk og reaksjon” gir et skremmende innblikk i fraværet av refleksjon omkring politikkens grenser, tross kritikken av nazistenes rasepolitikk. Etter å ha betont at sosialismen står for “en høyere grad av planmessighet, av rasjonalitet”, og at den støtter seg til naturvitenskapen “og den marxistiske samfunnsvitenskap”, forklarer forfatteren at man også vil
gi biologiens resultater større betydning for menneskenes kollektive liv. Den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for. I det socialistiske plansamfund vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sundhetsarbeide.     
Disse visjonene for fremtiden indikerer et slektskap til noe som man av bekvemmelighetsårsaker har gitt den tyske nazismen monopol på. 


Det er mer presist å snakke om ideer som “lå i tiden” og hadde bred støtte på tvers av det politiske spektrum, ideologisk slagg som i ulike varianter har levd videre også etter det 3. rikes fall. Vitenskapene om mennesket fortsatte å forme menneskesyn og metoder etter krigen, selv om rasehygienen forsvant som begrep.


“Gutter – jeg har en plan!”



Et trekk ved denne vitenskapenes inntogsmarsj var kvantifiseringen av alle ting. Man utarbeidet tekniske standarder for boliger, kosthold, IQ, med normale og “undermålere”, fattigdomsstandarder etc. Alt dette skulle gi et objektivt grunnlag for styring av samfunnsutviklingen, det var en internasjonal trend. Om den engelske sosialpolitiske teoretiker Richard Titmuss ble det sagt at han som alle andre britiske sosialister i 1930- og 40-årene “equated planning with socialism”. Det er det ikke grunnlag for å gjøre, verken hva England eller Norge angår. Generelt kan det sies at man i 30-åra fortsatt hadde en stor tiltro til vitenskapens makt og den rolle den burde spille. Det var ikke bare NS som ønsket å sette “fagstyre foran partikjekl”, fagstyre fikk oppslutning fra hele det politiske spektrum. Som eksempel kunne nevnes Throne Holst og Wilhelm Keilhau. Det fantes ansatser til debatt om fagstyret som demokratiproblem, og dette var en kritikk som også kom fra venstresiden. Plantenkeren fremfor noen, Ole Colbjørnsen, pekte på at det hersket svært delte meninger innen sosialøkonomien, den var slett ikke hevet over politikken. Ragnar Frisch, som i 1932 grunnla Økonomisk institutt, skrev i sin plan for den norske strukturoversikten at det var vanskelig å skille mellom sak og vurdering, og å nå frem til “ubetinget gyldige resultater”. Det lå vurderingsmessige utgangspunkter før selve analysen, og dette gjaldt “ikke minst social-økonomikken”.

Objektivitetsproblemet ble altså tematisert – i første rekke som et vitenskapelig problem. Et felt som faller fullstendig utenfor denne vitenskapelige, formålsrasjonelle diskursen er spørsmålet om etikk. Å betrakte politikk og samfunnsstyring ut fra en instrumentell, formålsrasjonell synsvinkel blender ut viktige sider ved menneskelige samfunn. 


Arbeiderbevegelsens raison d'être er et moralsk opprør mot urett. Men ide-arven fra 30-tallets kamp mot økonomiske kriser og sosial nød syntes å være en nokså uproblematisk identifisering av samfunnsproblemer som en teknisk/administrativ utfordring. I en slik kontekst blir personlig moralsk ansvar, ja etikk overhode, ofte sett på som et kategorimistak eller avskrevet som reaksjonære forsøk på å prate seg bort fra politisk samfunnsansvar. Kritikken av den instrumentelle fornufts begrensninger har ofte blitt avfeid som religiøs obskurantisme og forsøk på å vende tilbake til førmoderne samfunnsformer, ja sågar fascisme. Som Zygmunt Bauman har påvist, er dette en utilbørlig forenkling, og den står vel ikke lenger så sterkt på venstresiden, som for tiden synes å ha overtatt en utviklingspessimisme som i mellomkrigstiden kjennetegnet den høyreradikale falanks.

I skyggen av den kommende krig.
Den økonomiske krisen hadde skapt hjemlige allianser mot ytre fiender som i periodens siste fase blir truende nok til å overskygge uenigheten om den økonomiske politikk. Dette skjer nok både fordi krisen mot slutten avtar og sysselsettingen øker – og fordi selv Ap i praksis fører en borgerlig reformpolitikk. Men også fordi de to ideologiene nazisme og kommunisme - som begge så sin eksistensberettigelse i å være det eneste effektive botemiddel mot den gamle krisebefengte kapitalistiske orden - for et flertall framstår som en medisin hvis virkninger var verre enn den sykdom som skulle kureres.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

                                * Litteraturliste *

Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays Universitetsforlaget1963   
Francis Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien. Cappelen 1973
Arthur Koestler(red): Guden som sviktet, Gyldendal 1950
V.I. Lenin: Staten og revolusjonen, Oslo 1968
V.I. Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet av kapitalismen, Oslo 1976
Øystein Sørensen: Solkors og solidaritet, Cappelen 1991
Anne-Lise Seip, Politikkens vitenskapeliggjøring. I Nytt Norsk Tidsskrift 3.1989
Johan Vogt: Fra krisepolitikk til planøkonomi.  Samtiden 1938
Nytt Norsk Tidsskrift 3.1992.
Bjørn Westlie: Drømmen om det perfekte menneske Gyldedal 1995
Tidsskriftet Socialt arbeid nr.8, 1938, s.333
Rune Slagstad: De nasjonale strateger Pax 1998
Karl Evang: Rasepolitikk og reaksjon. Fram Forlag 1934
Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar  Tanum 1976
Hilary Rose: Reareading Titmuss. The sexual division of welfare  i Journal of Social Policy 4/1981
Hans Skjerveim: Objectivism and the study of man Universitetsforlaget 1959
Zygmunt Bauman: Moderniteten og Holocaust Vidarforlagets kulturbibliotek Oslo 1997
Berge Furre: Norsk Historie 1905-1940 Samlaget 1971
Berge Furre: Norsk Historie 1914-2000 Samlaget 2000
Bjørntvedt, Erlend and Venneslan, Christian, „The Gold Standard, Trade and Recovery in the 1930s: The Norwegian Case  Scandinavian Economic History Review, Vol XLVII, No 2, 1999 (UHS)
H.F. Dahl: kommentarartikkel Dagbladet 20.3.1985
Einar Førde: Vi er alle sosialdemokrater. Tiden Norsk Forlag 1981
Herbert Tingsten: Från idéer til idyll . Nordstedt & Söners Förlag, Stockholm 1966
„Historikerstreit”-Die Dokumentation der Kontroverse und die Einzigartigkeit der nationalsozialistischen Judenvernichtung” Piper Verlag München 1987
NOS 245.s 578
Alva og Gunnar Myrdal: Kris i befolkningsfrågan  Bonnier 1935                       
Høyres Historie: Rolf Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk Cappelen 1984 
Berge Furre: Mjølk, bønder og tingmenn: studiar i organisasjon og politikk kring omsetninga av visse landbruksvarer 1929-30  Samlaget 1971
Per Maurseth, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind3, Oslo 1987
Hans Fredrik Dahl: Norge mellom krigene Pax forlag 1971
Aftenposten 27.mai 1930
 “Hugin og Munin”, Vårt Land 24.2.1982
Det 20. Århundre 1932
Ole Colbjørnsen & Axel Sømme: En norsk 3-årsplan – veien til en socialistisk planøkonomi i Norge. Den Norske Arbeiderpartis Forlag, Oslo 1933
Dag Solstad: Brød og våpen Oktober 1980
Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1978 Pax forlag.
John M. Keynes: A treatise on money London 1930
Birger Gotaas: Kampen om kommunene,  Høires Pressekontor 1937
Ola Honningdal Grytten: Arbeidsledighetens omfang i mellomkrigstiden Historisk tidsskrift nr3 1992.
Hans Fredrik Dahl: Artikkel   Myte for fall  Dagbladet  22. 10. 1992

Ingen kommentarer: