*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 5. november 2012

Spørsmål til morgendagens establishment.




«Eg har møtt mange høgrepopulistar rundt omkring i Europa, og det som slår meg, er at få av dei er særlig intelligente». Dette er ikke mine ord, men et sitat av den flittige produsent av harde fakta, Jon Hustad. Men det finnes håp. 

Asle Toje er en av få intelligente og skriveføre høyrepopulister som til gjengjeld skriver «PÅ VEGNE AV VANVITTIG MANGE!!!!» sinte unge menn i alle aldre. Toje kan daglig, gjennom offentlige kommentarer, nyhetsoppslag og kronikker, bekrefte verdensbildet til alle de hundrevis av kneblede som daglig slår alarm i avisenes kommentarspalter. Og nå foreligger Toje også i bokform på norsk:[1]. «Rødt, hvitt og blått – om demokratiet i Europa.». 

Mange oppfatter politikk som en slags lagsport der supportere bør være lojale, et nullsum-spill der andres seire er våre nederlag. Toje sier han vil ha kulturkamp, ikke dialog. Jeg ser det annerledes. Mitt håp er at noen fra Tojes leir skal oppfatte dette innlegget slik kritikk også kan forstås: Ikke som en krigserklæring, men som en hjelp til å bli bedre. Det forutsetter naturligvis at en holder muligheten åpen for at folk fra alle leire kan ha noe å lære bort, at de ikke bare er en brysom gruppe en skal vinne over i kulturkampen.  
«Det er en brokete allianse av motkulturer som nå går inn i striden mot de herskende tanker, og i forlengelsen av dette, de herskende forklarte Toje tilhørerne på Oslo symposium 2011.
Toje liker ikke eliten. Demokraten Toje snakker helst på vegne av demos, folket. Eller folk flest, som det heter i FrP. "Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett", sier Toje om boken sin. Den modige opprøreren som taler the establishment midt imot er blitt en slags mainstream-figur som alle vil være kompis med. Rollen som utaktisk og ikke politisk korrekt sannsiger er den klassiske ridderrustningen som folk fra samtlige politiske leire ifører seg. I Norge har de som gjør «opprør mot makta» nær sagt pr definisjon rett, derfor er kampen om dissidentstatus så hard. «Jeg er en slags høyresidas Jens Bjørneboe» sier Toje til Klassekampen. Og nå seirer «realisme over venstresidens moralisme». Godt det finnes modige folk som er villig til å trosse den politisk korrekte statshumanismen og kalle en spade for en innvandrer.

«Den intellektuelle eliten glemte at lederne også må lære å følge. Vi velger ikke noen visekonge til å styre oss. Våre politikere er folkets representanter. Og av og til kan det virke som om politikerne glemmer nettopp det. Den sminkede forakten som statsmediene viser overfor FrP’eren og som vi har sett i kommentarkorpset nå over den siste triste utviklingen i Birkedal-saken reflekterer en dyp følt forakt for folk flest, og folk flest sine meningersa Toje i 2011.

Vent litt her, Toje, før vi går videre, og før du fullstendig revner av krenkelsens moralske patos. Som akademiker vet du jo at dette er den eldgamle selvstiliseringen som strekker seg fra det antikke Hellas og fram til Weimar, hvor folketaleren (demagogen) agerer den uegennyttige ombudsmann som handler på vegne av de ydmykede og oversette folk flest, de som ikke kommer til orde, den tause majoritet som blir oversett og ledd ut av den arrogante eliten. Men hvor sann er denne påstanden om dagens norske demokrati?

I norske massemedia er alt som minner om oppdragende folkeopplysning og krav til sakkunnskap for å få lov til å delta blitt forkastet som gammeldags, arrogant og elitistisk tankegods. 68-erne lærte dagens journalister å være kritiske til autoriteter, og alle som «raser mot» noe får sine tilmålte øyeblikk av medieoppmerksomhet. Misforhold presenteres uten langdryge forsøk på forklarende kontekst. Det er som om det ikke finnes samfunnsproblem som er sammensatte og kompliserte, uten ideelle løsninger, men at det kun skorter på politisk vilje til å ta debatten. «Penga finns!» Folket selv er jo aldri i posisjon, de blir jo bare styrt med, stakkars. Så protester mot  prioriteringer av knapphetsgoder eller en bompengestasjon presenteres i en saus av moralsk patos som hadde passet til protestene mot Berlin-muren. Dagens journalistiske dramaturgi er som skapt for FrPs populisme, der «folk flest» slåss mot «politikere og byråkrater».  

Ole Kopreitan

Jeg er så gammel at jeg liksom har hørt denne tause majoritet-visa før, den gang noen gjorde opprør og utfordret den utenrikspolitiske «ansvarlige» konsensus som hersket mellom de store partiene og de viktigste avisene. Også den gang fantes det folk som snakket om elitenes sammensvergelse mot folket, om sensur og latterliggjøring. Men 68-erne kom jo etter hvert til orde, og etter hvert også i posisjon, og med tiden virket det noe latterlig med all denne patosen og selvstiliseringen som maktkritiske rebeller fra folk som for lengst hadde overtatt tøylene. Uansett: Det at du – i likhet med Jesus eller Hitler – utfordrer majoritetens verdiforestillinger, sier absolutt intet om den eventuelle klokskapen i ditt budskap.     

Påstanden om at Norge ikke er et demokrati, som Facebook-høyres modige anti-PK- helt Nils Rune Langeland fremmer (og fjerner igjen i tråd med sitt noe spesielle morgenritual), påstanden om at vi «lever i et meningsdiktatur», som Hanne Nabintu Herland påstår – er den sann? 

«Statsmediene» som Toje skriver om (og som han blir innbudt til å holde foredrag for) - eller «ARK» som Carl I. Hagen ofte kaller institusjonen – de har jo gjennom tiår vært FrPs viktigste talerstol. Ja, det er riktig at de fleste journalistene der ikke stemmer FrP. Men blir dere sensurerte? Er det noen norsk politiker som har fått mer sendetid enn Carl I. Hagen?  Han skrøt jo selv overfor NRK av hvordan hans perfekte dag så ut, at den gjerne ble avsluttet med å dra hjem for å nyte Dagsrevyens innslag om dagens FrP-utspill.

Men ja, det hender en sjelden gang at en journalist eller en kommentator stiller et kritisk spørsmål, gjerne med moralske undertoner. Var det nå nødvendig å sende ut denne ungen som har bodd i landet så lenge? Få ting gjør FB-høyre mer rasende på det de beskriver som klikken av politisk korrekte moralske posører, vestkanthumanister o.a. hyklere av verste skuffe. Og sånne drittaviser og statskanaler skal vi skattebetalere støtte?  

Toje snakker om «overklassesønnen Jens Stoltenberg» og det forkastelige i at skattebetalerne og «folk flest subsidierer et meningsmangfold som subsidierer andre meninger enn deres egne».

Dette er ord en bør merke seg. Også her møter de politiske ytterkantene hverandre: I det instrumentelt-materialistiske synet som forklarer meningsmangfold og kritikk som bare en funksjon av avsenderens økonomiske interesser. Og underteksten fra begge kanter lyder: Hvorfor skulle vi gidde å åpne for og støtte stemmer som ikke tjener våre egne klasseinteresser? Den skarpsindige «avsløringen» tar ulike former: 
    
                       «Det synes meg å være en sannhet blant de norske gode at de er gode a) når det tjener dem selv eller deres meningsfeller; eller b) når de har solidaritet med en ansiktsløs masse som "arbeiderklassen" eller "de fattige" OG det lønner seg for dem selv. Hvordan tror du vi fikk 120 bistandsorganisasjoner i Norge? Det lønner seg å bry seg.» forklarer Toje. 

Sørgelig gammelkjent dette også, for oss som har kranglet med marxister. For det første å sidestille kritiske spørsmål med sensur. Og dernest å utdefinere moralske spørsmål som irrelevante, og å annullere deres gyldighet fordi de bare er skjønnmaling over de reelle økonomiske interesser. «Ideologisk overbygning over egne klasseinteresser» var 70-tallets immuniserende trylleord som lenge tjente til å gjøre all kritikk fra «borgerpressa» irrelevant. 



Særlig moralske skrupler synes å provosere. Jeg har alltid stusset over dette selvfornøyde kaldfliret. Fordi motparten er langt fra plettfri, så kan vi ta alle moralske innvendinger med ro? Jepp. Bare snakk i vei dere, bare legg ansiktet i bekymrede moralske folder, samtidig som dere velsigner napalmbombe-regnet over Vietnam. Vi stoler ikke på noen over 40. Det gjør ikke inntrykk, vi er de unge, «and the times they are a-changin». Slik gikk refrenget, back in the days.Det er en sang som forresten Toje også referer til, 30 år senere, med den samme fornøyde selvbevissthet. 

Ja det er en ny tidsånd som råder grunnen, og litt andre tema som i dag får fram den aggressive hånlatteren. «Jeg tror det var mange som kjente på følelsen "jeg vet jeg burde være enig, men hvert fiber i mitt legeme verker etter - for å si det med Will Ferrel: to roundhouse kick him in his midget face.» 

Jeg stusser. Hva slags provokasjon er det som får en som ellers argumenterer med at den kristne nestekjærligheten er en del av grunnlaget for velferdsstaten til å verke etter å sparke folk i ansiktet? Jo, en artikkel av Evind Trædal i Morgenbladet om hvorfor folk engasjerer seg i asylsaker for folk de ikke kjenner. Dette minner om den aggressive borgerkrigs-retorikken fra 70-tallet. «Borgerlig humanisme» fra the establishment var noe man bare fnyste indignert av, også den gang. Noe ved tonefallet uroer meg.

Yes, the times they are a-changin. Men det faktum at tidene skifter er da ikke i seg selv noe argument mot kritikken fra dem som ikke straks er villige kutte alle anker og la seg drive den veien vinden for øyeblikket bærer?  Kan det være at vi alle, uansett politisk ståsted, blir dummere av å la ideologisk opprinnelsesmerking og tidsåndens maktkonjunkturer bestemme hva vi skal lytte til eller avvise? Og er det ikke nesten like viktig hvordan vi samhandler med våre motparter som hva uenigheten består i? 

Demokrati er jo nettopp konflikt og uenighet, men formen er underlagt selvpålagte begrensninger. Vinneren tar ikke alt, forhandlinger er reelle, ikke kamuflasje over naken maktutøvelse. Og innser ikke de fleste av dagens aldrende 68-ere nå at de som utgjorde 60-tallets establishment hadde et par viktige poeng i sin kritikk gårsdagens opprørere, selv om de den gang representerte både de etablerte og den systemlojale og konforme eliten?  


«Vi kjemper mot en kulturell overklasse.» sier Toje. Join the ranks. I mellomkrigstiden hadde man en retorikk om «den radikale klikk av salongradikalere», «kulturbolsjevikene» som gjennom sine nettverk og sin «kultursvindel» hånte folk flest og deres «sunde instinkter overfor begivenhetene». Slik var tonen i Nationen og Aftenposten. På dagens FB-høyre-sjargong heter det «skrotvenstre» og «kulturmarxister» som så alt for lenge skal ha fått lov å legge sin klamme hånd over norsk kulturliv og skole.

Ja, det finnes alltid tidsånd, tanker som tenker seg selv, som man slipper å begrunne. Og da slipper man å være saklig, det holder å stemple. En stor del av motstanden mot FrP var lenge begrunnet i at de var en gruppe man ikke burde samarbeide med eller lytte til – presis som man tidligere hadde behandlet SF og senere SV. Det er en tynn pappvegg som lett kan revne. Og det gir dem som blir plassert i skammekroken et moralsk overtak i rollen som modige sannsigere. 

Det passer også som hånd i hanske for FrP, som i det meste av sin selvforståelse og retorikk befinner seg i en modus som i klassisk talekunst beskrives som indignatio.  

Toje, som er forskningsdirektør ved det Norske Nobelinstitutt, snakker om «den særnorske formen for intoleranse, hvor bedreviterne ikke kan tolerere de som ikke er så tolerante som dem selv». 
Et lignende eksempel på forurettet, hellig vrede leverte Aftenposten da avisen klaget over at Nobels fredspris i 1936  ble misbrukt som «en protest mot den tyske statsform»(slikt må jo folk få lov til å velge selv), og ble gjort til «et kårdestøt mot annerledes tenkende». 

Toje makter å kombinere triumf med en forurettet mine:  
  «I dag er den tause majoritet i ferd med å gjenfinne sin stemme etter å ha blitt umyndiggjort av en elite som forvekslet sin ledende stilling med moralsk overhøyhet»

For det første: Hvem har gitt FrP demokratisk mandat til å snakke på vegne av en taus majoritet eller folk flest? Har Toje eller partiet egentlig noen større rett til det enn f.eks. Lenin, som hentet sin moralske legitimitet ved å snakke på vegne av arbeiderklassen? Folk flest stemmer faktisk ikke FrP. Arbeidere flest har aldri støttet revolusjonære heller.

For det andre: Vi er begge tilhengere av demokrati og folkestyre. Men er flertall i seg selv sammenfallende med moralsk rett? Hva om menneskerettigheter (for alle, ikke bare flertallet) og demokrati oppleves som ute av stand til å levere løsninger på våre aktuelle kriser, og et flertall begynner å se seg om etter en sterk mann – har folk flest rett da også, hvis de fjerner en intellektuell og økonomisk elite og erstatter det med en populær demagog som får togene til å gå i rute? 




Og har det ikke mer enn én gang skjedd, i det blodige århundret vi nå har bak oss, at en majoritet begeistret har støttet handlinger og holdninger man i dag ikke liker å bli minnet på om, fordi flertallet trampet på en forhatt minoritets rettigheter? 

Når Toje i sin bok klager over at overnasjonale domstoler som «ikke ser det som sitt mål å tjene flertallets interesser, men å verne mindretallet», og referer til at mange mener at «når abstrakte rettigheter går imot folkets interesser, så må rettighetene vike», ja da blir jeg litt på vakt. Hva mener han, skal simpelt flertall være eneste kvalifikasjon for beslutninger – jeg går da ut fra at Toje også anerkjenner rettsstatens autonomi og vern om minoriteters rettigheter? 

Det er helt på sin plass når Toje problematiserer et utflytende menneskerettighetsbegrep og tendensen til å heve stridsspørsmål ut av politikken og over til jussens domene. Men hvilke juridiske rettigheter er det Toje mener bør vike til fordel for folkeflertallets bestemmelsesrett?

«De fleste synes det er en grei deal, unntatt på et felt: innvandring. På dette feltet er de europeiske elitene fullstendig ute av kontakt med folkeviljen. Det kan virke som om eurokratene nå har innsett denne faren. Etter valget hvor kommunister og nazister til sammen fikk 16 prosent av stemmene, fant EU brått penger til å åpne 30 interneringsleire for asylsøkere i Hellas.» 

Her peker Toje på ett av EU-systemets mange innebyggede problemer. Organisasjonen er i stand til å skape et fungerende felles juridisk rammeverk som på mange måter gjør samhandling mellom de europeiske land enklere (og trolig sparer enkeltland for en masse byråkrati!). Men de praktisk-økonomiske belastningene ved håndteringen av en stor flyktningestrøm til EU rammer det fattige landet Hellas langt hardere enn f.eks. Sverige. Og det er ingen politisk vilje til å fordele byrdene som følger av de kollektive juridiske forpliktelser. Og dette er forhold som bekymrer både Toje og denne leser.  

«Faren er at summen av alle rettighetene blir et hinder for nødvendige reformer og at man derav mister respekt for grunnleggende menneskerettigheter.» skriver Toje.

Frykten for at grunnleggende menneskerettigheter skal kunne miste sin folkelige støtte deler jeg, men jeg er usikker på hva Toje mener med «nødvendige reformer». 

«Jeg er like lite "nasjonalkonservativ" som jeg er AKP-ml. Jeg er liberalkonservativ.» presiserte Toje ved en anledning. Dette er en viktig skillelinje. Forhåpentligvis er Toje også villig til å trekke denne skillelinjen overfor de illiberale delene av den «brokete allianse av motkulturer» som utgjør FrPs politikere og sympatisører. Toje kan forestille seg et parti til høyre for et statsbærende FrP, fordi et høyreekstremistisk parti som Sverigedemokratene vil sannsynliggjøre en raskere flytting av den politiske dagsorden langt mot høyre. Jeg stusser over denne machiavellismen. Finnes det ikke krefter som – for å bruke en allusjon til bibelen – «fører oss dit vi ikke vil», og som det er viktig å stå opp mot i form av et nasjonalt verdifellesskap – kall det gjerne establishment og understøttet av en kulturell elite? Var det ikke «Leitkultur» Toje slo til lyd for i VG 6/3-11? Toje støtter da også president Sarkozy som sier: «Hvis du kommer til Frankrike, godtar du å smelte inn i et eneste fellesskap, som er det nasjonale fellesskap. Hvis du ikke vil akseptere det, er du ikke velkommen». 

Det er naturligvis establishment mot motkultur dette her også, elite versus folk som ikke kan skilte med verken kulturell eller økonomisk kapital. Men er det i seg selv et argument mot Sarkozys krav?  

Uansett, og apropos tidsånd: 90-tallets utbredte syn på nasjonalstaten som liggende på dødsleiet, ventende på å bli avløst av «en høyere form for sivilisasjon», har i dag få tilhengere. Jeg kranglet friskt med 90-tallets representanter for dette synet, jeg ble ikke sensurert. Jeg vil gjerne vise samme respekt overfor mine opponenter fra den gang som nå ror i motvind, og ikke bare slå fast at de er blitt stående mens resten av europeisk opinion har beveget seg mot høyre. 

Er samtidisopportunisme noe argument for noe som helst, Toje? Hadde ikke Ernst Renan rett da han hevdet at «hvis man i framtiden vil få rett, da må man ofte avfinne seg med å ikke være på moten»

I dag hersker det en konsensus om nødvendigheten av et sterkere lim som skal holde sammen våre forestilte nasjonale fellesskap. Med forestilt menes ikke en slags fiks idé, men snarere en type viljes- og følelsesmessig beslutning av samme type som det som i det daglige får oss til å fortsatt se på oss selv som en del av et familiefellesskap, til ikke å gå ut av et forhold. Hvor stor plass er det for ens egenart, hvor mye må en tilpasse seg? Dilemmaet består i at jo mer entydig vi definerer det nasjonale fellesskapet, jo flere er det som vil føle seg utdefinert av det.

På spørsmål om hvorfor han er så opptatt av nettopp nasjonalstaten som bindeledd mellom folk svarte Toje: Fordi den har vist seg å kunne skape samhold i en befolkning, slik at omfordeling blir mulig. Sosialistene vil kalle det solidaritet, jeg kaller det samhold eller enhet.
Toje fortsetter sine presiseringer i resten av intervjuet:

 «Å være mot innvandring er som å være mot Golfstrømmen. Men innvandrerne må tilpasse seg. Når du er i Roma, gjør som romerne.

- Så enkelt?

«Ja, så enkelt. Lojalitet til nasjonen, staten, flagget og verdiene – inkludert dem du nevnte – er det eneste som fungerer.»

- Din helt Shane MacGowan og resten av The Pogues ble irske patrioter selv om hele bandet er første eller andre generasjons innvandrere fra England. Tror du vi kan se noe lignende her, at våre nye landsmenn blir ekstra patriotiske?

«Ingenting ville glede meg mer, og vi ser tendenser i den retning. Se for eksempel Fremskrittspartiets Himanshu Gulati eller Venstres Abid Raja. Kanskje er det en fordel å komme utenfra for virkelig å se kvalitetene ved Norge.» 

Men da lurer jeg på om ikke den liberalt-konservative Toje faktisk er i stand til å stille seg bak en nasjonsforståelse «der det er mulig å bli norsk – der svarte, brune og rosa, heteroer og homoer, kristne, hinduer, muslimer og ateister kan skape et fellesskap som er sterkt nok når det gjelder, men som også er fleksibelt nok til å gi individer frihet til selv å velge sine liv» - og det selv om sitatet skulle stamme fra FrPs folkefiende og «kulturquisling» nr.1, Thomas Hylland Eriksen. 
Ja, kanskje kunne Toje ut fra sin spesielle posisjon, og som en del av det establishment han tilhører, nå inn til de deler av FrPs velgere som «truer med å rive vårt samfunn i filler» fordi de nekter å inkludere våre nye landsmenn fra f.eks. Punjab i vårt nasjonale fellesskap.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !


Fotnote 1: Jeg oppfatter boka som et leseverdig og stort sett konstruktivt debattinnlegg. Når jeg anbefaler den, er det ikke fordi jeg er enig med forfatteren, men fordi jeg lærte noe av boka og verdsetter Tojes vilje til å belyse aktuelle problemer uten i alt for stor grad å hausse opp fiendebilder. De inngående og livaktige beskrivelser av dagens problemer impliserer imidlertid ikke at folk med andre løsningsforslag enn FrP «ikke våger å ta debatten». Noen av Tojes ytringer finner jeg problematiske og skulle gjerne ha diskutert dem med ham i all vennskapelighet over et glass øl. Og det er disse ytringene som mitt moralistiske, venstrevridde og politisk korrekte blogginnlegg – som altså ikke er noen bokanmeldelse – befatter seg med.

11 kommentarer:

transfines sa...

Takk for interessante og velformulerte betraktninger. Jeg skal kort bemerke at hvor enn liberalkonservativ Toje hevder han her, klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke at hans utgangspunkt er nostalgisk og reaksjonært. Kanskje tar jeg feil, men man får lett inntrykk av at Toje & Co lukker øynene for at nasjonalstaten utfordres - ikke bare av en "moralistisk og bedrevitende kulturmarxistisk elite" - men i like stor grad av globalisert kapitalisme. I den grad de erkjenner dette, bærer de tilsynelatende på en ide om at nasjonalstaten i en slags ren og opprinnelig form kan temme disse kreftene. Det blir som en romantisk drøm om å gjenskape en tid man tror en gang fantes, en tid uten innvandrere fra fjerne himmelstrøk, der islam var en marginal og fjern faktor, nasjonalstatene var rene og homogene, samfunnet tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.

Hogne Øian
http://transfines.blogspot.no/

Konrad sa...

"overnasjonale domstoler som «ikke ser det som sitt mål å tjene flertallets interesser, men å verne mindretallet», og referer til at mange mener at «når abstrakte rettigheter går imot folkets interesser, så må rettighetene vike», ja da ..."

Nå har jeg ikke lest boken og kommer vel ikke til å gjøre det, men jeg leser med interesse denne grundige gjennomgangen.

Særlig denne formuleringen er pussig fra en statsviter, endatil med dr.grad og stilling ved Nobelinstituttet. Formuleringen er mer enn pussig: Hva skulle være interasjonale domstolers oppgave om ikke å beskytte mindretall og individer? Staten er allmektig og trenger ikke beskyttelse. Domstolen i Strasbourg er jo nettopp et korrektiv når staten (både utøvende og dømmende makt) krenker individet (og mindretallet).

Og nei, rettigheter er ikke "abstrakte". Det kan f.eks. dreie seg om penger, når folk blir ruinert er det ikke abstrakt. Ja, ble ikke jødenes "abstrakte rettigheter" satt til side da de ble skysset til Auschwitz? Dersom det tjente "folkets" eller "nasjonens" interesse var det kanskje greit å millioner av ukraineres og kinseres rettigheter vike? Å dø av sult eller i et gasskammer er ikke noe abstrakt, det er meget konkret.

Toje fremmer med dette også en kollektivistisk tankegang som vel egentlig står i skrikende kontrast til den liberalkonservative ideen om individets rett til å utfolde seg. at staten skal holde seg i bakgrunnen og ikke legge unødige dempere på individets bruk av sine friheter?

Konrad sa...

Toje er en hyggelig kar som det går an å snakke fornuftig med (gjerne over en halvliter), men til tross for at Toje er liberalkonservativ får jeg på samme måte som Hogne Øian følelsen av at Toje formidler en viss nostalgi over den tapte renhet (i rettferdighetens navn skal det sies at innenfor Frp-sfæren er han moderat i så måte - vi vet om andre som har drevet den reaksjonære nostalgien langt ut i parodien).

Mer problematisk er den seiglivede myten om "eliten". Dvs eliter finnes jo, men Toje formidler en spesiell Frp-forestilling, nemlig den bedrevitende ("kulturradikale") eliten, altså den intellektuelle eliten, de med kulturell kapital. Mot denne står "folket". Nå tilhører jo Toje selv den intellektuelle eliten, sammen med en stigende andel i Frps toppsjikt (Solvik-Olsen, Anundsen mfl).

Men det finnes andre eliter eller andre måter å definere eliter på. Politikerne er jo selv en elite som gjennom sitt verv og sin inntekt avsondres fra folket.

Enda viktigere er den økonomiske eliten. Norge har en sammenpresset inntektsfordeling i "bunnen" der folk flest befinner seg, inkludert den intellektuelle eliten (som professorer og journalister i Dagbladet). Men vi har en lang hale av folk med millioninntekt eller miliardformue, toppadvokater, toppledere i store selskap og en del gamle penger og ikke fullt så gamle penger - og blant disse finner vi også Frpere og støttespillere.

F.eks. Olav Thon er folkelig, men han heier på Frp.
http://www.tv2.no/nyheter/politisk/olav-thon-haaper-frp-kommer-til-makten-3909489.html

magnus marsdal sa...

Interessant og grundig innlegg. Jeg la også merke til det med Bjørneboe, en parallell Toje gjør mye ut av. Den har bare en liten hake: Hvem er Bjørneboe, liksom? Jeg kjenner ikke en eneste person på venstresida som jeg kan huske at i våre dager framhever Bjørneboe som noen viktig figur for det som er venstrepolitikk av i dag. Det er dette jeg mener med posør. Påfunn. Påfugl.

Anonym sa...

Det bør kanskje påpekes at Toje hverken er medlem i Frp eller rådgiver for Frp (lenger)?

Ivar Bakke sa...

Hvis Asle Toje nå føler behov for å løsrive seg fra assosiasjonen til FrP, som han så tydelig understreket i 2011, så kan han (eller du, Asle?) kanskje si det selv?

Anonym sa...

Hehe, jeg er nok ikke Asle (han hadde nok skrevet under med fullt navn). Kanskje burde han være tydeligere på partitilknytning (eller fravær av sådan) selv, ja.

For egen del deltar jeg ikke i nettdebatter, men surfet gjennom kronikker og snublet over ditt innlegg, og tenkte jeg bare skulle bidra med en "uskyldig" saksopplysning, derav "Anonym".

Ha en god dag videre!

Anonym sa...

La oss dra til Groruddalen, Malmø eller Luton og spørre om de liker plassen de bor på best nå eller sånn det var før innvandringen:-)
Jeg leste nylig at antall "etniske nordmenn" i Oslo stadig går nedover, færre og færre vil bo der og få barn. Hvorfor?
Er det fordi de hater mørkhudede, eller er det fordi de ser for mange problemer med å ha et barn på en skole med 98% "fremmedkulturelle"?

Jeg tror vi må åpne opp for muligheten av å kombinere standpunktene
A) Alle mennesker er like mye verdt og jeg kan gjerne gi avkall på en del for å hjelpe dem der de er
og
B) Jeg var veldig glad i Groruddalen/Oslo som det var og syns det har forandret seg til noe verre, derfor er jeg mot innvandring.

Verden har et uutømmelig befolkningsoverskudd, uansett hvor mange vi tar hit vil forholdene være dårlig der de kommer fra. Hvis vi virkelig bryr oss må vi heller se etter løsninger som gir varige løsninger for hele grupper, ikke lette på egen dårlige samvittighet over å svømme i melk og honning ved å invitere så mange familiegjenforeningssomaliere som mulig til Oslo.

Peder Storvømmølvold sa...

"Toje kan forestille seg et parti til høyre for et statsbærende FrP, fordi en høyreekstremistisk parti som Sverigedemokratene vil sannsynliggjøre en raskere flytting av den politiske dagsorden langt mot høyre."

Nå vet jeg ikke om formuleringa "en [sic] høyreekstremistisk parti som Sverigedemokratene" er Tojes eller Bakkes, men jeg synes den er merkelig. SD virker snarere mer moderat enn mer radikalt enn Frp, og jeg ser ikke noe "høyreekstremistisk" ved Frp.

Ivar Bakke sa...

Takk for hjelp til å rette opp skrivefeil, klarer visst aldri å skrive riktig på første forsøk. Formuleringen om Sverigedemokraterna var min, ikke Tojes. Ja, jeg betrakter partiet som ganske ekstremt. De har gjort tapre forsøk på å gjøre seg stuerent i offentligheten og består ikke lenger hovedsaklig av boot-boys, men av dresskledde unge menn. Jeg betrakter dem som et godt stykke til høyre (i den grad høyre og venstre gir mening her) for dagens norske FrP. Hva synes du? http://expo.se/2011/sverigedemokraterna-och-nazismen_3614.html

Øyvind sa...


«Ja, så enkelt. Lojalitet til nasjonen, staten, flagget og verdiene – inkludert dem du nevnte – er det eneste som fungerer.»

Virkelig? Så Toje ville, hvis han uansett grunn flyttet til feks. Mexico, legge igjen sine norske vaner, verdier og patriotisme og bli meksikaner?

Jeg tviler...