*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 11. januar 2015

Hvorfor jeg ikke er Charlie



skrevet av Scott Long, oversatt av Ivar Bakke.

[Anmerkning fra oversetter: Dette er en oversettelse, ikke mine tanker. Jeg tror bl.a. det er dypt urettferdig å hevde at folkene bak Charlie Hebdo spiller på lag med rasistene. Mitt poeng ved å oversette er at bloggposten inneholdt flere poeng som er verd å betone: En insistering på å individualisere muslimske medborgere. En presisering av forskjellen mellom ytringsfrihet og trykkeplikt, demokrati og enighet, og at karikaturen ofte ikke vender "oppover", men spiller på folkelige stereotypier mot minoriteter - at den m.a.o. kan virke fordummende og konformistisk. Voltaires forhold til jødene er tatt fram som et relevant eksempel.]

Det er ikke noe “men” ved det som skjedde ved Charlie Hebdo i går. [8.jan.2015] Noen publiserte noen karikaturtegninger, og noen andre tok deres liv på grunn av dette. Ord og bilder kan være vakre eller nedrige, tiltalende eller opprørende, inspirerende eller støtende, men de eksisterer på et annet nivå enn fysisk vold, enten du ønsker å kalle det et åndelig eller kulturelt eller forestilt nivå, og å møte dem med vold er en hån mot den ånd og den kultur og den fantasi som særpreger oss som mennesker. Ingenting kan formilde denne uhyrligheten. Det vil bli tid for å analysere hvorfor morderne gjorde det, tid for å analysere deres bakgrunn, ideologier, trosforestillinger, en tid for sosiologer og psykologer for å bidra til vår forståelse. Det vil være forklaringer, og forklaringer vil være viktige, men forklaringer er ikke det samme som unnskyldninger. Ord dreper ikke, de må ikke møtes med drap, og de tar ikke bort drapsmennenes skyld.

Å avsky det som ble gjort mot ofrene er imidlertid ikke selv å bli dem. Dette er en sannhet på det mest elementære nivå: Jeg kan ikke innta en annens identitet, dele en annens død. Dette er også sant i moralsk forstand: Jeg kan ikke tilegne meg den fare de stod overfor og den lidelse de gjennomgikk, jeg kan ikke kolonisere deres erfaring, og det er arrogant å late som jeg kan det. Det hadde vært unødvendig å si dette hadde det ikke vært for floden av hashtags og ikoner og posering på sosiale media som proklamerer #JeSuisCharlie og som tildekker distinksjoner og bommer på målet. «Vi må alle prøve å være Charlie, ikke bare i dag, men hver dag», proklamerer The New Yorker

Hva i helvete betyr det? I den virkelige verden antar solidaritet mange former, nesten alle av dem er vanskelige. Denne formen for billig, risikofri, A-til-Å-solidaritet er bare mulig i de sosiale mediers tidsalder, hvor du kan innta en positur og noen ser den i feeden sin i 15 sekunder og så går de videre og alt er glemt utenom den gode følelsen av vel utført dåd som det gav deg. Solidaritet er vanskelig fordi det ikke handler om en forestilt identifikasjon, det handler om å kjempe seg gjennom den dype kløften som består i å ikke være en annen. Det handler om å for eksempel erkjenne at noen døde fordi de var annerledes enn deg i det de gjorde eller trodde eller i sin klesdrakt eller hvor de befant seg – ikke fordi de var som deg. Hvis folk som opplever konkrete tap eller abstrakte sjokk eller indignasjon føler trøst ved å proklamere en enhet som synes å fylle tomrommet, så har dette en psykologisk funksjon. Men Descartes-credoer på Facebook og Twitter – I am Charlie, therefore I am – bør ikke forveksles med politiske handlinger.



Among the dead at Charlie Hebdo: Deputy chief editor Bernard Maris and cartoonists Georges Wolinski, Jean Cabut (aka Cabu), Stephane Charbonnier, who was also editor-in-chief, and Bernard Verlhac (aka Tignous)

Å viske ut forskjeller som faktisk eksisterer synes å være formålet her. Og det passer kanskje til Charlie-tegneseriene, som hentet sin styrke fra klar forakt for folk som er frekke nok til å være annerledes. I de siste 36 timene har alle sitert Voltaire. Den samme linjen dukker stadig opp på min FB-feed.:



From the twitter feed of @thereaIbanksy, January 7

«Disse 21 ordene som krysser kloden snakker høyere enne geværild og representerer alle penner som blir ført av en utstrakt arm.» sier en australsk nyhetsside. (Ikke noe å bry seg ved at Voltaire aldri skrev dem; en av hans biografer gjorde det.) Men de fleste som sier disse ordene mener dem ikke. I stedet foretar de en subtil forandring av opplysningstidens Voltaire-utrop: Dagens parole er: Jeg må si meg enig med det du hevder for å kunne forsvare det. Hvorfor ellers denne insisteringen på at å fordømme drapene ikke er nok? Nei, vi må alle bifalle karikaturtegningene, og ikke bare det, men selv publisere dem på nytt. Følgelig har Index on Censorship – et tidsskrift som pleide å motarbeide sensur men som nå har påtatt seg oppgaven å fortelle folk hva de kan og ikke kan si – oppfordret alle aviser til å publisere tegningene: «Vi tror at vi bare gjennom solidaritet – ved å vise at vi virkelig forsvarer alle de som utøver sin rett til å tale fritt – kan vinne over dem som bruker vold for å bringe frie ytringer til taushet.» Men er det å gjenta det du sier det samme som å forsvare deg? Og er det virkelig «solidaritet» hvis jeg istedenfor å engasjere meg på tvers av våre forskjeller bare tankeløst etterplaprer det du sier?

Men nei, hvis du ikke kopierer karikaturene står du i ledtog med morderne, du er en feiging. Følgelig postet det konservative Dayly Caller en liste over feige jihad-medløpere som undertrykker talefriheten ved å ikke gjøre som de får beskjed om. Straff disse sensur-utøverne til de skriver som de får beskjed om!



Hvis du ikke er enig med det Charlie Hebdo sa, vil terroristene vinne.




Du kryper ikke bare for terroristene gjennom din taushet. I henhold til Tarek Fatah, en canadisk kommentator med et åpenbar hint av fascisme, er taushet terrorisme.



Naturligvis vet enhver muslim i vesten at å bli kalt “vår fiende” er en direkte trussel: du har trukket dra-til-Guantánamo-kortet. Men tenk over dette: Denne idioten tror han forsvarer ytringsfrihet. Hvordan? Ved å fortelle folk nøyaktig hva de skal si og å true de oppsetsige med anklager om høyforræderi. Sannhetsministeriet har nå et nytt kontor i Toronto.

Det finnes en grunn som er fullstendig god nok til ikke å re-publisere karikaturene, og den har ikke noen ting med feighet eller forsiktighet å gjøre. Jeg nekter å poste dem fordi jeg anser dem å være rasistiske og krenkende. Jeg kan støtte din rett til å publisere noe, men like fullt fordømme det du publiserer. Jeg kan forsvare det du sier, og likevel si at det er galt – er ikke nettopp det poenget med sitatet (som ikke var) fra Voltaire? Jeg kan hevde at myndigheter ikke skal fengsle Holocaust-fornektere, men det forplikter meg ikke til å selv fornekte Holocaust.

Det er sant som Salman Rusdie sier, at «ingen har rett til ikke å bli krenket». Du skal ikke påberope deg lovverket for å sensurere eller bringe til taushet tale bare fordi det virker støtende på dine egne favoritt-oppfatninger. Og du har virkelig ingen rett til å drepe fordi du hørte noe du ikke likte. Og likevel, gjennom å bli mishandlet gjennom disse øyeblikk av kollektivt raseri har disse selvfølgelighetene mutert over til en annen påstand: Du har ikke rett til å bli krenket i det hele tatt. Jeg er krenket når de som allerede er undertrykket i et samfunn med hensikt blir hånet. Jeg ønsker ikke å delta. Denne forbrytelsen i Paris suspenderer ikke min politiske eller etiske dømmekraft eller overbeviser meg om at å grise til en marginal minoritets identitet og tro er en fornuftig ting å gjøre.

Og likefullt medfører dette å avvise den eneste autoriserte reaksjon på grusomhetene. Merkelig nok, dette konformitetspresset synes bare å få vind i seilene der hvor islam er involvert. Da en rasist bombet en lokalavdeling av en amerikansk organisasjon for sivile rettigheter oppfordret ikke media om å gi en solidaritetsgave til NAACP. Da en gal islamofob høyreekstremist drepte 77 nordmenn i 2011, de fleste av dem deltakere på et politisk partis ungdomssamling, la jeg ikke merke til mange #IAmNorway hashtager eller lidenskapelige oppfordringer om å bli medlem av det norske Arbeiderpartiet. Men islam er her for oss, det forener oss mot islam. Bare feiginger og forrædere avviser medlemskap i Charlie-klubben. Kravet om å delta, støtte, være enig, handler om å drive oss sammen til en flokk hvor ingen tillates å komme med smålig kritikk eller fordømmelse: en likeglad mobb der avvik er tankekriminalitet og likegyldighet overfor andres lidelser utenfor vår sivilisasjonsgrense er påbudt.

Vi har hørt mye om satire i den senere tid. Vi har hørt at satire ikke fører til krenkelse fordi det er de svakes våpen: «Satirikere peker alltid ut feil og dumheter lenger opp i næringskjeden». Og vi har hørt at satiren retter seg mot alle, raidene innom rasisme, islamofobi og antisemittisme kan unnskyldes. Charlie Hebdo «har vært en kontinuerlig feiring av friheten til å drive gjøn med alt og alle… den praktiserte en uhemmet og amper satire uten klare ideologiske linjer.» Naturligvis, en satire som utpeker alle og hvem som helst som målobjekter vil per definisjon ikke bare rette seg mot toppen av næringskjeden. «Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene», skrev Anatole France. Satire som sårer både den mektige og den svake rammer ikke likt. Å si at republikkens president er en brautende horebukk er ikke det samme som å beskylde navnløse muslimske immigranter for bestialitet. Det som den ene knapt bryr seg ved kan forsterke den andres systematiske undertrykkelse. Å forsvare satire fordi det rammer alle er å vedgå at det rammer de forsvarsløse.




Søren Kierkegaard, den største satirikeren i sitt århundre, er berømt for sin gjenfortelling av en drøm: «Jeg ble henført til den 7. himmel. Der var gudene forsamlet.» De ga ham rett til å få oppfylt et ønske. «Høystærede samtidige, jeg velger dette ene – at jeg alltid må ha latteren på min side.» Kierkegaard visste hva han snakket om: unger pleide å le og kaste stein etter ham i Københavns gater på grunn av hans hengslete gangart med tynne ben og en apes overkropp. Hans ønske om å snu opp ned på styrkeforholdet er sannheten om satire. Det er en øvelse i makt. Det påberoper seg overlegenhet, det tar mål av seg til å vinne, og følgelig troner det over den svake i sin dom. Hvis det angriper den mektige er det fordi det er en sult bak dens barskhet: den ønsker seg det den mektige har. Som Adorno skrev «Den som har latteren på sin side trenger ingen bevis. Opp gjennom historien har satiren derfor gjennom årtusener, opp til Voltaires tid, foretrukket å ta parti med den sterkeste part som en kan stole på, med autoriteten.» Ironi, la han til, «skilte seg aldri av med sin autoritære arv, sin konforme malise.» Satire allierer seg med det selvsagte, med Idées reçues, [konvensjonell visdom] den sterkes rustning. Den setter seg på den fremadstormende fremtids vinnerlag mot en truet fortid, den seirende oppfatning mot den foreldede. Satire har alltid ernært seg av vemmelsen for minoriteter, marginale folk, tradisjonelle eller hensvinnende levevis. Adorno sa: «All satire er blind for de krefter som slippes løs gjennom forfallet.»




Funny little man: Voltaire writing

The New Yorker hevder nå at Charlie Hebdo «fulgte i tradisjonen fra Voltaire.» Voltaire framstår som den gode satire, enhver gudløs franskmann med et bon mot blir målt opp mot ham. Alle husker hans voldsomme kritikk av den katolske kirke makt - Écrasez l’Infâme! Men det som oftest blir beleilig unngått når man smigrer hans vidd, er Voltaires avsky for en avmektig religion, outsiderne i hans eget område, den «middelalderske», «barbariske» minoriteten av immigranter som hjemsøkte Europa: jødene. Voltaires antisemittisme var omfattende. I dens forakt for det antatt «primitive» foregriper det mye av det som blir sagt om muslimer i Europa og USA i dag. «Jødene var aldri av natur filosofer eller geometrikere eller astronomer» uttalte Voltaire. Det ville gjøre islamofoben Richard Dawkins stolt.



Jødene, skrev Voltaire, “er bare et uvitende og barbarisk folk som lenge har forent den mest skitne gjerrighet med den mest avskyelige overtro og det mest uovervinnelige hat mot alle folk som har tolerert dem og gjort dem rike.» Når noen amerikanske høyreradikale yahoo kaller muslimer “goatfuckers” [geiteknullere], så vil du kanskje tenke at de gjentar et gammelt invektiv fra Appalachi-regionen I virkeligheten gjentar han Voltaires jødevitser. «Du forsikrer om at dine mødre ikke hadde omgang med bukkene eller dine fedre med geitene», forlangte Voltaire av dem. «Men rop ut, gentlemen, hvorfor er dere det eneste av jordens folk hvis lover forbyr en slik omgang? Wille noen lovgiver noensinne tenkt på å kunngjøre en slik ekstraordinær lov hvis ikke lovovertredelsen hadde vært vanlig?».

Ingen ønsker at Voltaire hadde blitt drept på grunn av sine ærekrenkelser. Hvis en opprørt jøde eller muslim (han hadde mye til overs for «muhammedanere» heller) hadde myrdet ham midt i hans karriere ville en hel verden sørget over en slik avskyelighet. Selv i hans mest judeofobiske passasjer kan jeg finne glede i hans skalpellaktige ordvalg – men selv 250 år etter vil noen kanskje synes det er vanskelig. Likevel, at jeg beundrer stilen betyr ikke at jeg svelger budskapet. #JeSuisPasVoltaire. De fleste av hans beundrere unngår eller tilslører hans antisemittisme. De vet at hans forakt morer når den rettes mot den mektige og utilgjengelige paven, men den blir mørk og anløpen når den spotter en svak og foraktet gruppe. Satire kan noen ganger frigjøre oss, men den er ikke immun mot våre fordommer eller ufordervet av vårt hat.

Den bør ikke slukke vår kritiske evne, å kalle noe satire fritar ikke for bedømmelse. Den overlegenhet satirikerens påberoper seg overfor de hjelpeløse kan være både selvtilfreds og formørket. I fjor beskyldte en tidligere Charlie Hebdo-skribent redaktørene for å gi etter for rasisme, og kom med følgende advarsel: «Overbevisningen om å være en overlegen skapning med makt til å se ned på vanlige dødelige fra høyden, er den sikreste måte å ødelegge vårt intellektuelle forsvar.»

Selvfølgelig, Voltaire innså ikke at hans jødiske ofre var svake og maktesløse. Allerede den gang, i det 18.århundre, betraktet han dem som fangarmer i en finansiell konspirasjon. Hans tilbøyelighet til sløsing og havne i håpløs gjeld til jødiske pengelånere bidro en hel del til å forme hans antisemittisme. På samme måte behandler Charlie Hebdo og dens like aldri muslimske immigranter som individer, men som agenter for en større makt. De var ikke hardtarbeidende som gjorde så godt de kunne i et kaldt og uvennlig land, men innbegrepet av massenes religiøse uvitenhet, tribalistisk terrorist-fanatisme, eller obskøn oljerikdom. Satiren sammenfatter en menneskelig person i en inhuman generalisering. Muslimen er ikke bare en muslim, men et symbol på islam. 






Cartoon by Sudanese artist Khalid Albaih, from Aljazeera.com

Dette er stedet hvor den politiske islamist og islamofoben finner hverandre. De kan klynge seg til sammensmeltende ideologier, de smelter folk om til masse, de utsletter individuelle egenskaper og aspirasjoner under totaliserende visjoner om hva identitet betyr. En muslim er sin religion. Du kan ikke holde enhver muslim ansvarlig for hva enhver annen muslim gjør. (og én dansk karikaturtegner gjør alle dansker skyldige.) Så alle muslimer må poste #JeSuisCharlie som besatt som botsøvelse, eller unnskylde for hva alle de andre milliard muslimer holder på med. I går tweetet Aamer Rahman, en australsk sosialkritisk komiker, følgende:




Noen få timer senere måtte han legge til:



[Ok internet, så det å nekte å akseptere ansvar for og be om unnskyldning for noens mord betyr ikke at du bifaller eller feirer deres mord.]

Denne insisteringen på overførbart ansvar, kollektiv skyld, er baksiden av #JeSuisCharlie, dets #VousÊtesISIS; #VousÊtesAlQaeda., vår solidaritet, vår evne til å smelte inn i en varm, tankeløs enhet og føle at vi gjør noe er betinget av din ufrivillige solidaritet, at du gir slipp på den du hevder å være i en truende folkemasse. Vi kan ikke stå sammen her med mindre vi forestiller oss deg der borte som fiende. Motstanderne er oppkonstruerte, men de henger uunngåelig sammen. Språket hardner til. Geert Wilders, den rasistiske høyrefløy-politikeren i Nederland, sa at attentatene betydde at det var på tide å «de-islamisere vårt land». Nigel Farage, hans motstykke i Storbritannia, omtalte muslimer som «en femtekolonne, bærere av våre pass, som hater oss.» Juan Cole skriver at Charlie Hebdo-angrepet var «et strategisk anslag som tar sikte på å polarisere fransk og europeisk offentlighet» gjennom å «skjerpe motsetningene». Knivene skjerpes på begge sider.

Vi mister vår evne til å forestille oss politiske løsninger når vi slutter å tenke kritisk, når vi lar følelsesmessige identifikasjoner rive oss med i kunstige erstatninger for solidaritet og handling. Vi mister vår evne til å reagere på grusomheter når vi begynner å betrakte mennesker ikke som individer, men som symboler. Å forandre Facebook-bilde er en patetisk distraksjon fra de forandrede realitetene i samfunnet. For å bekjempe vold må kunne stirre ufravendt på den konkrete urettferdighet og de praksiser som frambringer den. Du vil ikke bekjempe den gjennom handlinger av selvstilisert mot på din dataskjerm som verken risikerer noe eller endrer noe. For å beskytte uttrykk som er truet må du befatte deg med innholdet i det som blir sagt, ikke fornekte dets eksistens. Det betyr å forsøke å få til dialog med de som på fredelig vis fordømmer eller er uenig, ikke ved å bringe dem til taushet gjennom skam. Ingen ting er raskt eller lett. Ingen solidaritet er sikker. Jeg støtter ytringsfrihet. Jeg motsetter meg alle som vil sensurere. Jeg avskyr alle drap. Jeg sørger over de døde. Jeg er ikke Charlie.

Bloggen i original kan leses her.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

1 kommentar:

Konrad sa...

"Hvorfor ellers denne insisteringen på at å fordømme drapene ikke er nok? Nei, vi må alle bifalle karikaturtegningene, og ikke bare det, men selv publisere dem på nytt."

Nettopp. Det er derfor Støre har rett. Støre har et resonnement, men han blir avkrevd de helt enkle simplistiske utsagn. Det er trivielt å støtte ytringsfriheten, det er trivielt å sørge over de drepte, det er trivielt å forskrekkes over meningsløs vold, men det er ikke trivielt å ha et nyansert standpunkt slik vi ser her.