*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 19. februar 2017

Om uskarpe bilder og dagklare minner.

  

Sånn så spissbåten ut som jeg tilbragte så mange timer av min barndom i. Det er det eneste bildet jeg har av den. Nei bildet blir nok ikke skarpere enn dette. Det er tatt med storesøsters instamatic- kamera, det hun fikk i konfirmasjonsgave. Og kvaliteten er langt dårligere enn bildene vi har fra pappas gamle belgkamera, betalt med rasjonerte sigaretter som han fikk utdelt i tysklandsbrigaden.

Men dette er tatt av storesøster, kanskje i 1972. Hun er rundt 16 og jeg er rund 11 år. Og det er fra en sommer og en alder hvor store søstre kunne tenke at små brødre var søte. Når jeg nå ser den ivrige terten med bolleklipp som er så stolt og overlykkelig over å få disponere spissbåten vi hadde fått fra pappas grandonkel, så kan jeg på en slags upersonlig måte skjønne det. Og med hjelp av det uskarpe bildet får jeg fram et sylskarpt minne om båten min, komplett med luktene og lydene der i fjæra.

Ennå skraper båten mot sandbunnen. En må jumpe om bord mens en ennå ‘trør støvel’ så en ikke blir våt. Men det går greit, jeg veier jo ikke stort frempå tofta der jeg ivrig haker årene mot sandbunnen. Jeg kan ikke huske om vi har satt den ut av naustet eller om pappa har kjørt den i fjæra på silosvansen, slik skikken ble etter at naustet ble revet. I alle fall er sommersesongen innviet, Ingar og Bjarnes båter ligger ‘bortpå’ allerede. Ingars båt har påhengsmotor. Men min er mye lettere å ro. Den drar ikke halve Vestfjorden etter seg med et svært akterspeil. Siden fikk vi også en sånn plastbåt, bare litt mindre.

Spissa er gråmalt med Gjøko gårdsmaling på innsiden. På utsiden har ripa en grønn list, og resten er forsøksvis hvit, som dere ser. Men båtsaumen har begynt å ruste, så det tyter fram brunfarge fra naglehodene. Det var med denne båten jeg to år senere rodde rundt Engeløy. Den var lettrodd og jeg var blitt litt større, men ikke lang nok til at føttene kunne få spenntak mot spantet under nabotofta. Pappa hadde bygget opp den tofta jeg sitter på, et blankslitt, umalt planke hjelper til sånn at det blir mulig for en liten gutt å ro uten å måtte holde hendene over hodet for at årene skulle nå ned i sjøen.

Når jeg lander i fjæra etter å 'ha vor roen' ordner jeg biffen alene. 
En må legge dreggen på skrå fremme på nesen av spissbåten og sende den langt nok ut fra holmen til at båten ikke faller tørt når det blir fjære. Så napper en i røkkhalen og hører dreggen plumpe uti sjøen. Da kan en rette ryggen og bære fiskehånka hjemover. Måsen har allerede tatt oppstilling på fjøstaket.  

En sensommerkveld, kanskje 4 år etter at dette ble tatt, kom det en ‘sørvestramling’ som dro båten etter dreggen til den nådde tangsteinene. Noen båtbord hadde løsnet, ett var blitt knust, og jeg følte meg litt knust jeg også. Men pappa kjøpte båtnagler i Bodø for å kunne saume fast et nytt bord. Det skulle nok bli en råd. Men da vinteren tok slutt og vi skulle begynne arbeidet med å klinke opp og å reparere, var det ikke heft eller hold noe sted. Det stod ikke til å få båt av den igjen. Jeg ble forklart at «det va ikkje botvon i han». Eller som man ville sagt på riksmål: fjærestenene hadde gjort ubotelig skade. En dag jeg kom fra skolen gjenkjente jeg en bit av den grønnmalte stamnen i vedhaugen. Pappa hadde lånt kappsaga og laget vinterved av båten.

«For første Gang, for første Gang - Det giver mangen Smaating Rang» skriver Wergeland i et dikt. Det er sant. Men det finnes også hendelser av et litt annet slag, umerkelige små hendelser som bare får sin rang ved at en tenker over dem i etterkant. Siste gang jeg landet båten i fjæra med fangst. Siste gang vi satte båt på vannet om våren sammen, pappa og jeg. Tenkte ikke over det. Visste ikke om det heller, at dette var siste gangen. Så det er intet klart minne. Og godt er det. Den kommer tidsnok, tiden for den siste gang. Jeg vil heller tenke på lydene og luktene i fjæra, klukkingen av sjø mot båten, eventyret som lå og ventet. Og på trælene jeg hadde i fingrene, de som fulgte meg fra barndommen av og helt til jeg flyttet hit til byen. De kommer nok ikke tilbake de heller.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ingen kommentarer: